Thinking like a mountain

 

Det at mennesker definerer seg som en utenforstående del av, og moralsk hevet over, resten av naturen, tror jeg er årsaken til at vi tillater oss selv å behandle den så dårlig. Kanskje er også det at vi definerer oss som noe veldig annerledes enn alt annet i naturen årsaken til at vi sliter sånn med å forstå den, med å sette oss inn i dens situasjon, og vier så liten tid til å diskutere (både med oss selv og hverandre) hvordan vi best bør leve sammen med den?

I Aldo Leopolds bok “A Sand County Almanac and sketches here and there” fra 1949 er en av de fineste tekstene jeg vet om, “Thinking like a mountain”, publisert. Den får meg til å tenke over hvor snevert mennesker tenker, alt vi går glipp av av både kunnskap og livskvalitet, og ikke minst hvor mye lidelse vi påfører individer av andre arter, når vi betrakter oss selv som hevet over alt annet i naturen, og som noen som kan behandle og forme resten av naturen slik det måtte passe oss der og da. Den fantastiske ulven, én av mange andre dyrearter vi deler Jorda med, har en sentral rolle i teksten. “Thinking like a mountain” minner meg derfor også spesielt om norsk ulvepolitikk, hvor produksjon av sauekjøtt og jaktinteresser (som begge er uetiske i seg selv) står sterkere enn det å ha en levende natur, og hvor mennesker påtar seg en rolle som forvaltere av resten av naturen og skyter ulver for å forme den som vi selv ønsker den: Fri for rovdyr slik at vi kan sende flere forsvarsløse sauer ubevoktet ut i landskapet (for så å ta livene deres), og slik at vi kan skyte flere ville dyr fordi noen synes det er en morsom og spennende hobby. Ulven er nå en kritisk truet art i Norge som følge av dette.

Fjellene har eksistert lengre enn noe menneske – ja, til og med lengre enn hele menneskeheten. De har sett, hørt og opplevd mer enn de fleste andre på Jorda. Og selv om de i praksis er ikke-levende og heller ikke kan tenke, så kanskje mennesker allikevel kan bli klokere av å førsøke å tenke som et fjell?

“Thinking like a mountain” av Aldo Leopold:

Skjermbilde 2016-06-29 kl. 14.26.43

“A deep chesty bawl echoes from rimrock to rimrock, rolls down the mountain, and fades into the far blackness of the night. It is an outburst of wild defiant sorrow, and of contempt for all the adversities of the world. Every living thing (and perhaps many a dead one as well) pays heed to that call. To the deer it is a reminder of the way of all flesh, to the pine a forecast of midnight scuffles and of blood upon the snow, to the coyote a promise of gleanings to come, to the cowman a threat of red ink at the bank, to the hunter a challenge of fang against bullet. Yet behind these obvious and immediate hopes and fears there lies a deeper meaning, known only to the mountain itself. Only the mountain has lived long enough to listen objectively to the howl of a wolf.

Those unable to decipher the hidden meaning know nevertheless that it is there, for it is felt in all wolf country, and distinguishes that country from all other land. It tingles in the spine of all who hear wolves by night, or who scan their tracks by day. Even without sight or sound of wolf, it is implicit in a hundred small events: the midnight whinny of a pack horse, the rattle of rolling rocks, the bound of a fleeing deer, the way shadows lie under the spruces. Only the ineducable tyro can fail to sense the presence or absence of wolves, or the fact that mountains have a secret opinion about them.

Skjermbilde 2016-06-29 kl. 14.30.17

My own conviction on this score dates from the day I saw a wolf die. We were eating lunch on a high rimrock, at the foot of which a turbulent river elbowed its way. We saw what we thought was a doe fording the torrent, her breast awash in white water. When she climbed the bank toward us and shook out her tail, we realized our error: it was a wolf. A half-dozen others, evidently grown pups, sprang from the willows and all joined in a welcoming melee of wagging tails and playful maulings. What was literally a pile of wolves writhed and tumbled in the center of an open flat at the foot of our rimrock.

In those days we had never heard of passing up a chance to kill a wolf. In a second we were pumping lead into the pack, but with more excitement than accuracy: how to aim a steep downhill shot is always confusing. When our rifles were empty, the old wolf was down, and a pup was dragging a leg into impassable slide-rocks.

We reached the old wolf in time to watch a fierce green fire dying in her eyes. I realized then, and have known ever since, that there was something new to me in those eyes – something known only to her and to the mountain. I was young then, and full of trigger-itch; I thought that because fewer wolves meant more deer, that no wolves would mean hunters’ paradise. But after seeing the green fire die, I sensed that neither the wolf nor the mountain agreed with such a view.

ulv

Since then I have lived to see state after state extirpate its wolves. I have watched the face of many a newly wolfless mountain, and seen the south-facing slopes wrinkle with a maze of new deer trails. I have seen every edible bush and seedling browsed, first to anaemic desuetude, and then to death. I have seen every edible tree defoliated to the height of a saddlehorn. Such a mountain looks as if someone had given God a new pruning shears, and forbidden Him all other exercise. In the end the starved bones of the hoped-for deer herd, dead of its own too-much, bleach with the bones of the dead sage, or molder under the high-lined junipers.

I now suspect that just as a deer herd lives in mortal fear of its wolves, so does a mountain live in mortal fear of its deer. And perhaps with better cause, for while a buck pulled down by wolves can be replaced in two or three years, a range pulled down by too many deer may fail of replacement in as many decades. So also with cows. The cowman who cleans his range of wolves does not realize that he is taking over the wolf’s job of trimming the herd to fit the range. He has not learned to think like a mountain. Hence we have dustbowls, and rivers washing the future into the sea.

Skjermbilde 2016-06-29 kl. 14.21.51

We all strive for safety, prosperity, comfort, long life, and dullness. The deer strives with his supple legs, the cowman with trap and poison, the statesman with pen, the most of us with machines, votes, and dollars, but it all comes to the same thing: peace in our time. A measure of success in this is all well enough, and perhaps is a requisite to objective thinking, but too much safety seems to yield only danger in the long run. Perhaps this is behind Thoreau’s dictum: In wildness is the salvation of the world. Perhaps this is the hidden meaning in the howl of the wolf, long known among mountains, but seldom perceived among men.”

“A Sand County Almanac and sketches here and there”, boka denne teksten er hentet fra, kan bl.a. kjøpes via nettsiden til The Aldo Leopold Foundation. Teksten er kopiert fra denne siden, hvor jeg fant den publisert på nett.

Om ulvens situasjon i Norge og norsk ulvepolitikk anbefaler jeg artikkelen “Fattig fremtid?” som var på trykk i NOAHs Ark i 2013, og oppfølgingsartikkelen som er på trykk i nyeste nummer (1/2016) av NOAHs Ark (medlemsbladet til NOAH – for dyrs rettigheter).

Kort om Aldo Leopold og land ethics:

Aldo Leopold var en amerikansk forsker, forfatter og miljøverner som levde fra 1887 til 1948. Leopold grunnla land ethics, som i dag har blitt en sentral gren innenfor økologisk etikk (som er mitt største interessefelt!). Kort fortalt går land ethics ut på at mennesker ikke bør sette seg selv utenfor resten av naturen og tenke at vi kan kontrollere og forme den slik vi selv ønsker, og at vi også må ta landskapet og alle som lever i det i betraktning når vi diskuterer etikk fordi det ikke bare er mennesker som har egenverdi. Leopold skriver at han tidligere drev med ulvejakt fordi han tenkte at færre ulver betyr flere rådyr, og at ingen ulver dermed betyr “en jegers paradis”. Men det var nettopp en hendelse i forbindelse med ulvejakt som førte til at han ble nødt til å revurdere hele sitt syn på menneskets rolle som forvalter av naturen på denne måten: I “Thinking like a mountain” forteller han om et møte med en døende ulv han har skutt, og om hvordan dette møtet etterhvert fikk han til å oppnå en dypere forståelse for sammenhengene i naturen, og til å endre sitt syn på menneskenes rolle i den. Det var på Leopolds tid ingen etisk tilnærming som inkluderte hensyn til landskapet, og han utviklet derfor land ethics. Land ethics utvider ifølge Leopold samfunnsbegrepet til å også inkludere jord, vann, planter, ikke-menneskelige dyr og alt annet landskapet består av, og endrer menneskets rolle fra “herre” av landskapet/samfunnet til ett blant mange medlemmer av det. Å følge denne etikken innebærer å vise respekt både for hverandre som mennesker og for alle andre dette samfunnet består av, inkludert landskapet som helhet. Både fint og smart, synes jeg!

Det er selvfølgelig deler ved land ethics som kan kritiseres og som bør diskuteres. Selv synes jeg f.eks. det er problematisk med en etikk som har så lite fokus på enkeltindivider. For selv om Leopold skriver at etikken gjelder alle som lever i landskapet, handler den hovedsakelig om landskapet som økosystem. Spørsmålet om hva som bør prioriteres høyest av individer, arter eller økosystemer er forøvrig en evig (men interessant!) diskusjon i økologisk etikk. Jeg tenker å poste mer om dette temaet etterhvert, og håper det kan inspirere flere til å interessere seg for det superviktige og superrelevante spørsmålet økologisk etikk handler om: Hvordan bør vi som mennesker best leve i relasjon med andre dyr og med resten av naturen?

2 thoughts on “Thinking like a mountain

  1. Nydelig nettside Hanne Johansen ?
    Etikk i forhold til dyr, natur og helheten vi lever i er alt for lite snakket om, diskutert og inkludert i samfunnets prosesser.

Leave a Reply to hannejohansen Cancel reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *