Fisken som endret livet mitt

 

Historien om hvordan jeg slutta å spise dyr. Og litt om fisker.

En sommerdag i 2010 skulle jeg rense en av de mange makrellene jeg hadde fisket tidligere den dagen, på en båttur med Morfar. Jeg hadde fisket, tilberedt og spist makrell utallige ganger tidligere, men aldri renset en. Nå var det på tide å lære seg det, også. Mens jeg skyldte fiskens døde kropp i vasken på kjøkkenet, gled fingrene mine over gjellene. De var skarpe og skilte seg tydelig ut fra den glatte huden. Slik lungene våre sørger for at vi får puste, sørger gjellene til fiskene for at de får puste, der under havoverflaten. Der hvor nettopp denne makrellen tidligere samme dag hadde svømt rundt før hun eller han fikk en krok i munnen. Ble dratt gjennom vannet og opp i elementet hvor gjellene ikke lenger lot hen puste. Kjempet for livet. I det ukjente elementet, under kampen for å få puste, i panikken, endte livet da nakken ble knekt.

Fisken hadde enda ikke mistet hodet sitt. Ansiktet sitt. Å skjære det bort var neste steg, men så langt kom jeg aldri. For noen få sekunder etter at jeg var nær gjellene hadde det gått opp for meg. Dette dyret var i live for noen få timer siden, og jeg var direkte skyld i hens død. Makrellen ønsket ikke å bli dratt opp av vannet etter en krok i leppa, å ikke få puste, å få nakken sin knekt, å dø. Så hvilken rett hadde jeg til å ta dette livet? Og livet til de andre fiskene som lå i bøtta? Livet til noen som helst av dyrene som jeg jevnlig hadde rester av på tallerkenen, på brødskiva, på grillen? Og hva var egentlig vitsen med det hele? Måtte jeg spise denne eller noen andres kropper for å bli mett? Måtte jeg spise dem for å få i meg næring? For å spise variert, sunn og god mat? For å ha et godt liv?

skjermbilde-2016-11-01-kl-15-06-09

Før jeg klarte å vaske fiskelukten vekk fra hendene hadde jeg bestemt meg for at jeg ikke lenger ville spise dyr. For svarene er at jeg ikke må spise dyr for å bli mett, holde meg frisk, spise god mat eller ha et godt liv. Og at jeg verken ønsker eller har rett til å ta andres liv, når jeg ikke må.

Valget jeg tok om å ikke lenger spise dyr er det beste valgen jeg noen gang har tatt. For livet jeg lever nå som veganer bringer så mye positivt med seg. For dyrene, for klimaet, for miljøet, for verdens ressursfordeling og matsikkerhet, og ikke minst for meg selv.

Fiskenes ukjente liv

Fiskene er kanskje de dyrene det er vanskeligst for oss mennesker å relatere oss til. De ser så annerledes ut, de lever i et annet element, mange av dem svømmer sammen i store stimer, som gjør det enda vanskeligere å oppfatte og anerkjenne personligheten til hvert enkeltindivid, og det er generelt vanskelig å lese deres kroppsspråk og oppfatte deres følelser. Men fiskene er alt annet enn livløse, følelsesløse kropper som svømmer rundt i havet.

I boka “Fiskenes ukjente liv” går veterinær Bergljot Børresen gjennom relevant forskning på fiskers hjernekapasitet, inkludert deres læringsevner og sosiale adferd. Hun (og andre) sier at forskningen på fiskers adferd overbevisende kan konkluderes med at fisker har en velutviklet sosial inteligens. For eksempel blir forholdet mellom pussefisker og deres kunder sett på som en av de høyeste utviklede kommunikasjonssystemene mellom arter på jorda. Hun viser blant annet også til eksempler på at fisker, på samme måte som andre dyr, kan læres opp til å gjøre ulike triks.

Børresen forklarer i boka at hjernen til alle fiskens etterkommere på land, inkludert mennesker, i prinsippet er arvet fra fiskene. Hele spekteret av “menneskelig følelser”, som mange så ignorant kaller det, inkludert smerte, nysgjerrighet, glede, sorg, trygghet, sinne, hat, sjalusi, kjærlighet m.m. stammer fra den eldste delen av hjernen – som er den delen av hjernen som er nedarvet fra fiskene, og som alle virveldyr har til felles. Fiskene opplever altså i aller høyeste grad det de utsettes for, både fysisk og psykisk. Et eksempel på det siste er at fisker kan bli deprimerte: En doktorgradstudie viste at laks som opplever stress over tid har fysiologiske endringer og en atferd som ikke er ulik den som deprimerte mennesker har.

Hvorfor undervurderes fiskene? Er det fordi folk flest har for lite kunnskap om dem? Uansett grunn fører denne undervurderingen dessverre til at mennesker ofte tillater seg å behandle fiskene enda dårligere enn de andre dyrene. F.eks. ville det fiskene utsettes for i oppdrettsnæringen aldri vært akseptert i annet dyrehold. Men disse fantastiske skapningene som har havet, innsjøer og elver som sine hjem, fortjener akkurat den samme respekten som andre dyr fortjener. Og de fortjener et liv fritt fra stress, smerte og død påført av mennesker, helt unødvendig.

Jeg takker den fine makrellen for å ha åpnet øynene mine den sommerdagen i 2010. For å ha hjulpet meg med å innse at hvert liv er verdifullt for den som har det, og at jeg som menneske ikke trenger å ta andres liv for å leve mitt eget. For å ha gitt meg et rikere liv. Jeg er bare så utrolig lei meg for at det verdifulle livet måtte gå tapt i prosessen.

Kilder: Børresen, Bergljot (2007) Fiskenes ukjente liv. Oslo: Transit A/S og http://forskning.no/fiskehelse-oppdrett-psykiske-lidelser/2014/02/frustrerte-fisk-med-depresjonslignende-atferd

4 thoughts on “Fisken som endret livet mitt

    1. Hei, og beklager veldig sent svar! Jeg har ikke kjøpt nye ullplagg etter at jeg ble veganer, men jeg bruker fremdeles ullplagg jeg hadde fra før. Grunnen til at jeg ikke ønsker å kjøpe ull og støtte produksjonen av ull er industriens utnytting av dyr – jeg mener at det er etisk galt å utnytte og ta livet fra andre dyr når vi ikke må.

      I Norge tilhører de aller fleste sauene en rase som er avlet frem for å produsere mest mulig ull og kjøtt, og de er langt i fra rustet til å overleve alene i naturen. Allikevel slippes de ubevoktet ut på beite, hvor rundt 100 000 dør hvert år av skader, sykdommer, velt, osv. De er heller ikke rustet til å flykte fra rovdyr i samme grad som ville dyr. Når sauene ikke er på beite (store deler av året) står de trangt i binger, gjerne ti dyr på ti kvadratmeter. Sauene vi tar ulla fra er de samme sauene som blir sendt til slakteri og drept for kjøtt – det er samme industri. Når en kjøper ullplagg/ullgarn i Norge er det imidlertid svært sjendent at ulla stammer fra Norge, det aller meste importeres. Det er vanskelig å få oversikt over hvor ulla i akkurat det plagget en kjøper kommer fra, og å vite hvordan produksjonen har foregått. Mulesing er et skrekkeksempel på hva en kan risikere å støtte, og det har også blitt avslørt annen alvorlig dyremishandling i internasjonal ullproduksjon: http://www.dyrsrettigheter.no/landbruk/ull-avsloringene-viser-industriens-tingliggjoring-av-dyr/

      Håper dette svarte på det du lurte på:)

  1. Veldig fint innlegg 🙂 jeg var ikke like reflektert og våken som deg da jeg fisket før jeg ble veganer.. men jeg husker at jeg hadde en litt uggen følelse i meg som jeg ikke klarte å sette ord på.. det var jo “normalt” å fiske, og å spise fisk, så jeg avfeide vel den følelsen der og da..

    1. Takk for det! Jeg kjenner igjen den litt uggene følelsen du beskriver. Jeg likte å fiske, men hadde aldri lyst til å pirke ut kroken eller knekke nakken på fiskene jeg dro opp, så jeg ga dem alltid bare videre til noen andre. Det er vel kanskje et tegn på at man er med på noe man ikke synes er helt ok, men dessverre tok det lang tid for meg også å innse dette etter å ha vokst opp med fisking. Takk for kommentar! 🙂

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *